BEVISKRAV OG BEVISVURDERING
av advokat Rikke de Vibe, 15. oktober 2021
En viktig rettssikkerhetsgaranti er at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hvis det er tvil rundt skyldspørsmålet, skal den siktede eller tiltalte ikke idømmes straff. Under rettssaken er det påtalemyndigheten (politiadvokat/aktor) som har i oppgave å legge frem det som kreves av bevis for å idømme straff. Bevisene er det politiet som har innhentet under etterforskningen. Når politiet etterforsker en sak skal dette gjøres på en objektiv måte - det vil si at politiet skal innhente bevis som både taler for og i mot den mistenkte/siktede.
På denne siden kan du lese om hvordan bevis innhentes og brukes i straffesaker, hvordan bevisene veies opp mot hverandre og hva som skal til for å idømme straff.
Les mer om:
1. Hva slags type bevis finnes?
2. Innhenting av bevis
3. Analysering av bevis
4. Bevisvurderingen i straffesaker - hva skal til for å idømme straff?
5. Bevisvurderingen i straffesaker - hva skal til for å idømme erstatning?
1. Hva slags type bevis finnes?
Under rettssaken er det påtalemyndigheten (politiadvokat/aktor) som har i oppgave å legge frem det som kreves av bevis for å idømme straff. Bevisene er det politiet som har innhentet under etterforskningen. Når politiet etterforsker en sak skal dette gjøres på en objektiv måte - det vil si at politiet skal innhente bevis som både taler for og i mot den mistenkte/siktede.
Gjennom etterforskningen foretar politiet flere etterforskningsskritt. Vanlige etterforskningsskritt er å innhente muntlige forklaringer fra mistenkte/siktede, fornærmede, vitner og sakkyndige. Den andre kategorien er tekniske bevis, som for eksempel kan være DNA og fingeravtrykk, gjenstander, bilder, videoovervåkning, GPS og koordinater, tekstmeldinger, anropslogger og annet innhold fra mobil, nettbrett og PC. Den tredje typen bevis er dokumentbevis, som er skriftlig materiale - for eksempel kontoutskrifter, journaler osv.
Avhør
Nærmere om avhør:
For å få frem hva som faktisk har skjedd, kaller politiet inn personer som kan bidra med opplysninger om dette. Dette vil både være den som er utsatt for det straffbare forholdet (den fornærmede), den eller de som er anmeldt for forholdet, vitner som kan ha observert det som har skjedd og vitner som kan bidra med andre opplysninger (for eksempel fornærmedes nærstående eller den anklagedes nærstående, eller andre som kan ha blitt fortalt om hendelsen).
Avhørene foregår som regel ved at politiet sender en innkalling til personene som de ønsker å avhøre. Mottar man en slik innkalling, har man en plikt til å møte i avhøret. Dette gjelder selv om man ikke ønsker å forklare seg for politiet. Hvis du er innkalt til avhør og er anklaget for et straffbart forhold, anbefaler vi alltid å ta kontakt med en forsvarer/forsvarsadvokat som kan gi deg råd i forkant av forklaringen. Les mer om når du har krav på en forsvarer her. Hvis du er innkalt til et avhør og er utsatt for et straffbart forhold, vil det også kunne lønne seg å ta kontakt med en bistandsadvokat. Du kan lese mer her om når du har krav på en bistandsadvokat.
Hvilke regler som gjelder for avhør varierer hvilken status du har i saken. Felles er at man innledningsvis skal gjøres kjent med hvorfor man er kalt inn til avhør og hva slags status man har i saken. Deretter skal politiet gjøre deg kjent med hvilke rettigheter og plikter du har i forbindelse med avhøret.
Avhør av mistenkt/siktet
Er du mistenkt eller siktet for å ha begått et lovbrudd, er det viktig å huske på at du ikke har noen plikt til å bidra med opplysninger til politiet som kan føre til at du blir utsatt for straff. Du trenger verken å forklare deg om noe som kan utsette deg for straff, eller bidra med andre bevis som kan føre til straff. Dette gjelder også dine nærstående, for eksempel dine søsken, foreldre, andre omsorgspersoner eller kjæreste, samboer eller ektefelle. Hvis du har engasjert en forsvarer, skal forsvareren hjelpe deg under avhøret for å forhindre at du svarer på slike spørsmål.
Er du mistenkt, har du som et utgangspunkt forklaringsplikt for politiet på lik linje med vitner. Du kan velge å ikke forklare deg for politiet, men det kan fort tyde på at du har noe å skjule. Hvis politiet mener du kan bidra med opplysninger med betydning for saken, kan politiet begjære et såkalt rettslig avhør av deg. Du vil da avhøres i et rettsmøte foran en dommer. Både representanter fra politiet og din forsvarer vil være tilstede. Hvis du har status som mistenkt og det begjæres et rettslig avhør av deg, vil du umiddelbart få status som siktet i saken. Du har ikke noen plikt til å forklare deg i det rettslige avhøret, og du har heller ingen plikt til å komme med opplysninger som kan utsette deg for straff.
Hvis du er siktet, har du ingen forklaringsplikt for politiet. Du trenger verken å avgi en fri forklaring eller svare på spørsmål fra politiet. Du har heller ingen plikt til å svare sant på spørsmål fra politiet.
Hvordan du velger å forklare deg for politiet vil kunne få betydning for deg senere i saken. Det er da viktig å huske på hva slags bevis politiet kan ha mot deg. Hvis du har begått forholdet du er siktet for, og du vet at dette har skjedd for eksempel på en T-banestasjon eller på et offentlig område med videoovervåkning, kan du være ganske sikker på at politiet har innhentet opptak fra overvåkningskamera. Tenk over hva slags bevis som kan tale for at du har gjort lovbruddet.
Hvis du er rimelig sikker på at politiet har bevis som bekrefter forholdet du er anklaget for, vil det ofte lønne seg å tilstå lovbruddet. Hvis du har tilstått, vil dette være en såkalt formildende omstendighet som gir deg strafferabatt. Hvis du mener du har handlet som du har gjort i nødverge eller selvforsvar, bør du også fortelle dette til politiet.
Vi anbefaler alltid mistenkte og siktede å ta kontakt med en forsvarsadvokat som kan gi råd i forkant av avhøret. Les mer om når du har krav på en forsvarer her.
Avhør av fornærmede:
Er du fornærmet i en straffesak har du en forklaringsplikt for politiet. Du har også en plikt til å forklare deg sant. Det er straffbart å avgi en falsk forklaring for politiet. Falsk anklage og uriktig forklaring kan straffes med fengsel inntil henholdsvis 1 år, 3 år og 10 år, avhengig av hvor alvorlig anklagen er. Se mer om dette i straffeloven §§ 221 til 226.
Det er selvfølgelig lov å være usikker rundt det som har skjedd, og ofte husker man ikke detaljene. I disse tilfellene er det viktig å være tydelig om dette i avhøret, slik at du ikke fremstår som sikker der du ikke er det.
Som fornærmet har du ingen forklaringsplikt om forhold som kan utsette deg selv eller noen av dine nærstående (for eksempel søsken, barn, foreldre, andre omsorgspersoner, kjæreste, samboer eller ektefelle m.m.) for straff.
Avhør av vitner
Som vitne i saken har du en forklaringsplikt for politiet. Du har også en plikt til å forklare deg sant. Du trenger ikke forklare deg om forhold som kan utsette deg selv eller noen av dine nærstående (for eksempel søsken, barn, foreldre, andre omsorgspersoner, kjæreste, samboer eller ektefelle m.m.) for straff.
3. Bevisvurderingen i straffesaker
Vi har fri bevisvurdering i norsk rett, og dermed er det ingen regler for hvordan bevisene skal vurderes og vektlegges. Det skal gjøres en vurdering av bevisene i saken sett i sammenheng. Erfaringsmessig legges det stor vekt på vitneforklaringer eller andre objektive forklaringer.
4. Hva skal til for å idømme straff?
Det er påtalemyndigheten som har i oppgave å bevise tilstrekkelig skyld. Det må både føres bevis for at den tiltalte faktisk har utført handlingene som vedkommende er tiltalt for, og at vedkommende har gjort det m ed det som kreves av skyld. Hva som kreves av skyld avhenger fra lovbrudd til lovbrudd, men helt enkelt kan det formuleres som om den tiltalte visste hva han eller hun gjorde da handlingene ble utført. Ved bevisvurderingen skal enhver rimelig tvil komme den tiltalte til gode.
Det er bevisvurderingen i retten som er avgjørende for om skyld blir funnet bevist. Dommerne kan bare ta hensyn til de bevisene som er ført i retten, som handler om retten til kontradiksjon. Begge parter skal gis den samme retten til å bli hørt, og skal gis anledning til å kommentere det den andre parten sier og legger frem i retten. Konsekvensen av dette er at det kun er de opplysninger som har vært fremme i retten som kan legges til grunn når dommerne skal avgjøre saken.
Dette innebærer at dersom det er tvil rundt hva som faktisk har skjedd, om vedkommende er rett gjerningsperson, om gjerningspersonen har utvist tilstrekkelig skyld eller om handlingen rammes av den konkrete straffebestemmelsen, skal gjerningspersonen ikke dømmes.
Hvis retten skal idømme straff, må retten være overbevist om tiltaltes skyld. Det kreves ikke 100 prosent sillerhet, men det sies at det kreves nærmere 100 prosent sikkerhet for å kunne idømme straff. Det er den samlede bevisvurderingen som er avgjørende for en eventuell domfellelse - det vil si at bevisene vil kunne styrke (eller svekke) hverandre.
I bevisvurderingen er det ikke nok med en ren magefølelse. Det er heller ikke nok "å tro". Det må finnes klare bevis mot den tiltalte, ellers skal vedkommende frifinnes. Dommerne legger ofte stor vekt på vitneforklaringer i saken.
5. Hva skal til for å idømme erstatning?
Det gjelder andre beviskrav for å idømme erstatning og oppreisning enn det gjør for å idømme straff. For å bli dømt til å betale erstatning i forbindelse med en straffbar handling kreves det "klar sannsynlighetsovervekt" for at gjerningspersonen har begått den straffbare handlingen. I teorien sier man gjerne rundt 75 % sikkerhet. Det skal med andre ord mindre til for å bli dømt til å betale erstatning og oppreisning enn hva som skal til for å idømme straff. Dette viser seg i praksis ved at noen kan bli frifunnet for straff, men dømt til å betale erstatning og oppreisning.